|
|||||
| Startsida | Webbkarta | Om FRI | Vad är en sekt? | Om olika rörelser | Kontakt/Hjälp |
|
|
NORSKA RÄDDA BARNENS PROJEKT GO-ON
OM BARN I SEKTER
Prosjektleder Turid Berger Go-Ons start og formål - og erfaringer underveis Kort fortalt og overfladisk sagt handler det om en rekke barn og unge som er fratatt sin barndom og som mangler skolegang når de går ut av trossamfunnet. Og for noen er det også tale som å lære å være foreldre, fordi de ikke ønsker at deres barn skal ha den samme oppveksten som dem selv. Dette er harde fakta som storsamfunnet kan velge å lukke øynene for i religionsfrihetens navn. Men da har man valgt vekk barnas interesser, sa prosjektleder Turid Berger da hun innledet på konferansen. Prosjektet Go-On ble initiert av en gruppe unge mennesker som har gått ut av "The Family". Sammen med Dag Hareide fikk de daværende statsråd i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, KUF, - Jon Lilletun - til å bevilge penger til et toårig pilotprosjekt. Redd Barna ble bedt om stå ansvarlig for prosjektet, og vi i Østkanten kontorfellesskap - Randi Enes, Ellen Kartnes og meg selv - ble spurt om vi kunne ta på oss ansvaret for å utforme en prosjektsøknad og ta oss av den praktiske gjennomføringen av prosjektet. Grunnen til at Redd Barna spurte oss, er at vi har omfattende kompetanse blant annet på de barnefaglige og barnerettslige områdene. Rettighetsprosjekt med tredelt formål Prosjektet er et rettighetsprosjekt som tar utgangspunkt i barns og unges rettigheter slik de er utformet i norsk lov og i FNs barnekonvensjon. Videre må det poengteres at dette er et pilotprosjekt på et området der det ikke finnes forskning eller systematiske undersøkelser. Formålet med prosjektet er tredelt:
Prosjektmedarbeiderne har hatt jevnlig kontakt med 13 unge mennesker - fire menn og ni kvinner -, deres partnere, ekspartnere og deres barn fra null til sju år. Da prosjektet startet, var de 13 unge menneskene mellom 18 og 24 år. Kontakthyppigheten for den enkelte har variert sterkt, fra rundt 90 til ca. 10 henvendelser og samtaler. Samtalene har vært korte og lange. Noen har vart i timer, i enkelte tilfeller har det vært nødvendig med oppfølging over flere dager. Temamøter og fellesaktiviteter kommer i tillegg til samtalene. Vi har dessuten hatt mer sporadisk personlig kontakt med 20 personer med en større aldersspredning - tre av dem har vært mindreårige, noen mellom 30 og 35 år. I tillegg til dette har vi hatt kontakt per mail, brev og telefon med rundt 60 personer. De siste dagene - etter avisoppslagene forut for denne konferansen - har en rekke personer tatt kontakt for å fortelle at det som står i avisen er sant. De har selv opplevd det samme, men de har aldri turt å fortelle det til noen. Dessuten sier flere at de har trodd at ingen andre har opplevd det som de selv har opplevd. Noen tør ikke si hva de heter, noen forteller at de føler seg forfulgt av trossamfunnet de har forlatt. Vi har også hatt mye kontakt med ulike fagmiljøer og en rekke hjelpeinstanser. Dessuten noen skoler og skolekontor. Guds lov styrer Først en liten historie fra langt tilbake da jeg som nyutdannet jurist var timelærer på Diakonhjemmets sosialhøgskole, og underviste om blant annet barneloven. Flere av studentene var mer opptatt av en diskusjon som foregikk på bakgrunn av forsinkelse i utgivelsen av bibelen på nynorsk enn å lære om barneloven og ekteskapsloven. Og flere ganger sa de til meg: - Du må skjønne det, Turid, det er en lov høyere enn Norges lover, og det er Guds lov. Noen sa dette i alvor, noen sa det i spøk. Nå, mange år etterpå, må jeg si at disse studentene synes å ha hatt mer rett enn jeg den gang trodde. Det er nettopp dét vi ser i kontakten vi har hatt med unge og eldre avhoppere, utstøtte, fagmiljøer og andre. Det er Guds lov som styrer. Problemet er at Guds lov varierer så sterk fra trossamfunn til trossamfunn. Men forst litt juss. Slik jeg ser det, bruker mange grupper religionsfriheten til å legitimere sin egen behandling av barn og unge som ikke følger "den rette vei". Etter norsk lov om internasjonale konvensjoner har foreldre ansvar for å gi sine barn omsorg og oppfostring ut fra barnets egne interesser og behov. Foreldrene har ansvaret for å stimulere sine barn til utdanning etter barnets evner og anlegg. Og det er både forbudt og straffbart å utsette et barn for fysiske eller psykologiske overgrep. Foreldres myndighet og ansvar begrenses blant annet av barnets egen selv- og medbestemmelsesrett og andre rettigheter barnet har ifølge norsk lovgivning og FNs barnekonvensjon. Forholdet mellom hva foreldre kan bestemme og hva som bestemmes av staten, har vært satt på spissen i forhold til enkelte kristne privatskoler. Med referanse til Den europeiske menneskerettskonvensjonen og til FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og til FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og politiske rettigheter, mener en del - foreldre, lærere, skoleledere og politikere - at foreldrene har nesten ubegrenset myndighet over barnets religiøse og moralske oppdragelse. Imidlertid setter konvensjonene selv grenser for foreldrenes rett til å bestemme. Foreldrenes utfoldelsesfrihet stopper der andres frihet og rettigheter krenkes. Brudd på FNs barnekonvensjon Nå over til hvilke artikler i Barnekonvensjonen som er blitt krenket ut fra de erfaringer vi har gjort i prosjektet. FNs barnekonvensjon:
ARTIKKEL 12 Retten til å uttrykke sine meninger, og til at ens meninger tillegges vekt synes ikke å være til stede i særlig grad i mange av de tilfellene vi har kjennskap til. Mange forteller at de ikke skulle ha egen vilje. De skulle være ydmyke og selvutslettende. Flere har sagt: - Man må gi avkall på sitt egentlige jeg. ARTIKKEL 14 Retten til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet er den retten som oftest er krenket blant de vi har kontakt med. Tankefrihet er å få lov til å tenke hva du vil, fantasere, dikte, kritisere og rose uten av de voksne har rett til å sensurere eller overprøve barnets tanker. Denne retten har de fleste vi har hatt kontakt med vært fratatt i hele sin oppvekst. Oppveksten er bestemt for dem: Hva de skal tenke, hva de skal si, hva de skal mene, hva de skal spise, drikke og ha på seg, hvordan de skal ha håret, hvem de har lov til på snakke med og hvem ikke, og så videre og så videre. Dessuten hvilke "øvelser" de skulle gjøre hvis en forbudt tanke presser på. Samvittighetsfrihet er å forstå at et barn har rett til å følge sin egen samvittighet, for eksempel i forhold til hva som er rett og galt. Og at barnet har rett til på handle i forhold til sine tanker og sin samvittighet. Flere forteller om hvordan de har lært å si usannheter til dem utenfor trossamfunnet. Flere forteller hvordan de lurte "kontrollører" fra storsamfunnet, for eksempel i forbindelse med skolekontroll av hjemmeundervisning. Flere forteller hvordan de var lært opp til å svare på også andre spørsmål fra dem utenfor trossamfunnet. Alt med begrunnelse i og understøttet av sitater fra Bibelen - eller rettere trossamfunnets fortolkning av Bibelen. Religionsfrihet er retten til å velge en annen religion enn sine foreldres, eller å velge ikke å være troende. Det er uklart for oss om de vi har kontakt med har vært klar over at det er noe som heter religionsfrihet i det hele tatt. For å kunne praktisere religionsfrihet må barn læres opp og oppdras på en slik måte at de kan gjøre reelle valg når de kommer i den alder at de har rett til på velge selv, det vill si 15 år. ARTIKKEL 16 Retten til privatliv gjelder også i forhold til foreldrene. Det innebærer at foreldrene skal akseptere barnet som et selvstendig individ som de ikke kan gjøre hva de vil med, blant annet ikke lese brev, dagbøker og lignende. For mange av dem vi har hatt kontakt med har det ikke eksistert noe privatliv i det hele tatt. De har hatt få muligheter til å trekke seg tilbake og være for seg selv. ARTIKKEL 19 Retten til å bli beskyttet mot fysiske og psykiske overgrep er en av de rettighetene som mange forteller om. De skal ha blitt slått, rist, stengt inne over tid, ydmyket framfor deler av eller hele trossamfunnet. De har fått ulike taleforbud, med ulik varighet. Noen har i lengre perioder vært borte fra sine foreldre, også av disiplinærgrunner. ARTIKKEL 24 En del av dem vi har vært i kontakt med kan ikke huske at de har vært til legekontroller. Noen forteller at synet på leger og medisin i trossamfunnet var slik at det stred mot Guds vilje å ta imot medisinsk hjelp. Psykiske lidelser var enda verre. Man skulle leges gjennom bønn og frelses fra sykdommen. De fleste kjenner vel til Jehovas Vitners forbud mot blodoverføring, og mange troende har mistet sine kjære på grunn av denne fortolkningen. ARTIKKEL 28 Flere av dem vi har kontakt med har ikke fått utdanning. De har vært holdt vekk fra den offentlige skolen, og har mottatt hjemmeundervisning hvor trossamfunnets syn farget all læring. Hjemmeundervisningen fulgte heller ikke de kravene som var satt til denne type undervisning. Det var flere barn enn oppgitt i hjemmene, og de som var for mange ble gjemt vekk når kontrollen kom. Dessuten var barna lært opp til å svare "riktig", men ikke nødvendigvis sant på spørsmålene de fikk fra tilsynet. ARTIKKEL 29 Både i Opplæringsloven og i barnekonvensjonen stilles det minimumskrav til hva grunnutdanningen her i landet skal inneholde. Blant annet
skal utdanningen utvikle barnas personlighet og talenter og gi dem gode allmennkunnskaper slik at de kan bli gagnlige og selvstendige mennesker i hjem og samfunn. Flere av dem vi har kontakt med og som har gått i private kristne skoler, forteller at trossamfunnets religion gjennomsyrer all undervisning, og at skolen er en forlengelse av det som skjer i trossamfunnet for øvrig. De forteller også at de selvfølgelig ikke turde eller ville å si noe negativt om skolen når de ble spurt av utenforstående. De utenfor var ikke verd sannheten. Noen sier også at de så fram til å begynne på videregående, for da kom de på vanlig skole. Dette var den eneste kontakten de hadde med utenverdenen. Flere av dem som har gått i offentlig skole forteller om erting og isolering i skolen, fordi de kledde seg annerledes og ikke fikk være med på alt det de andre barna var med på. Noen følte seg utenfor fordi deres tilhørighet i et trossamfunn var et "ikke-tema" på skolen. ARTIKKEL 31 Retten til hvile, fritid og til å delta i lek er det ikke mange av dem vi har kontakt med som har opplevd særlig mye av. Mange ble satt i arbeid fra de var ganske små, enten med husarbeid, håndverk eller med å gå på dørene til folk og selge trossamfunnets blader, bøker og kassetter eller synge på gaten, på institusjoner eller andre steder.
Kort fortalt og overfladisk sagt handler det om en rekke barn og unge som er fratatt sin barndom og som mangler skolegang når de går ut av trossamfunnet. Og for noen er det også tale som å lære å vare foreldre, fordi de ikke ønsker at deres barn skal ha den samme oppveksten som dem selv. Dette er harde fakta som storsamfunnet kan velge å lukke øynene for i religionsfrihetens navn. Men da har man valgt vekk barnas interesser. Tiden må nå være inne til å finne mer ut av hvordan barn og unge har det i trossamfunnene, hvordan enkelte kristne privatskoler egentlig driver sin virksomhet og hvordan kontrollen med hjemmeundervisningen gjennomføres. Så er spørsmålet: Hva ønsker vi for barn og unge som voksne opp i isolerte trossamfunn? På dette området går det virkelig an å fordype seg vel og lenge i enkeltpersoners historier. De inneholder alle ingredienser, og overgår langt det som kan iakttas i såpeserier på TV. Man kan lett velge å fokusere på alle de forferdelige tingene den enkelte har opplevd, ønske hevn og gjengjeidelse på deres vegne og så videre. Men de selv ønsker ikke å fremstå som offer. De har jo klart seg. Flere sier at de vil at andre i deres situasjon skal vite at det går an å klare seg utenfor det trossamfunnet de er vokst opp i, men at det tar tid å finne sin nye rolle og å skjønne sammenhenger og hvordan livet arter seg utenfor. De ønsker hjelp og forståelse når de skal tilpasse seg det kompliserte samfunnet velferdsstaten Norge er. Og nesten alle vi har hatt kontakt med ønsker ikke å bebreide sine foreldre. De ønsker tvert imot å ha kontakt med dem. Og mange ønsker veldig at foreldrene skal akseptere at de har valgt annerledes enn dem. Jeg vil benytte anledningen til å takke alle dere som er her i dag, og som har gitt prosjektet nyttig informasjon og hjelp. Særlig vil jeg takke den gruppen fra Familien som vi har hatt jevnlig kontakt med. Uten dere ville kunnskapen om barns og unges situasjon i isolerte samfunn fortsatt vært et taust og tabubelagt område.
Nästa sida >> Åter till startsidan Tillbaka
|
|
Go-Ons prosjektleder, advokat Turid Berger, har bred erfaring fra blant annet barnevernet og undervisning ved sosialhøgskolen. I Østkanten kontorfellesskap har hun ansvaret sammen med Kartnes og Enes.